“Never look down on anybody, unless you’re helping him up”; Se aldri ned på noen med mindre du hjelper han opp.
Disse ordene uttalt av Jesse Jackson, slo mot meg sist helg fra baksiden av Asfalt, gatemagasinet i Rogaland.
Dette magasinet utgis av en politisk og religiøst uavhengig stiftelse, og har som formål å fremme engasjement og selvhjelp blant mennesker med ruserfaring eller som er i en vanskelig livssituasjon.
Når jeg på mine mer eller mindre viktige turer inne i Sandnes sentrum, ser disse flotte menneskene som, uavhengig av vær og vind og med et smil, er på jobb for å selge ”Asfalt”, gjør det noe i mitt innerste indre.
Jeg kjenner på alt fra skam over egen utakknemmelighet, til håp for mennesker som kjemper.
Med hvilken rett dømmer jeg andre? Hvordan kan jeg innbille meg at jeg har forutsetning til å forstå et annet menneske, når jeg ikke tar meg tid til mer enn et flyktig smil?
Det er så lett å tenke foraktfulle tanker eller uttale et ”stakkar” uten særlig vilje til å bidra, når en selv ikke har slitt skoene.
Det er mange fantastiske mennesker rundt oss, mennesker som trenger hjelp men også mennesker som er villig til å hjelpe. Ja visst kan det se svart ut, men det er ikke håpløst så lenge noen er villig til å lytte og se, og ikke mist våge å spørre; ”Hva trenger du søster?”
Penger er en nødvendighet for å dekke våre forskjellige behov, men noe som er minst like nødvendig; er opplevelsen av å kjenne verdighet som menneske.
"Da skal du påkalle Herren, og han skal svare. Da skal du rope, og han skal si: Se, her er jeg! Når du får bort hvert åk iblant deg og lar være å peke finger og tale ondt,
når du tar fram til den sultne det som du selv har lyst til, og metter den lidende sjel, da skal ditt lys opprinne i mørket, og din natt skal bli som midt på dagen." Jes. 58, 9-10
