Fasadebygging er en aktivitet de fleste av oss bedriver, fra tid til annen.
Hensikten er å skjule ujevnheter og sprekker og fremstå som mer vellykkete enn vi egentlig er.
En venn av meg konfronterte meg for noen år siden med at jeg alltid var så smilende og positiv, han mente det ikke kunne stemme helt med virkeligheten.
Selvfølgelig hadde han rett; Noen ganger smiler jeg fordi det faktisk kan virke oppløftende på meg selv og noen ganger for å kamuflere.
Men heldigvis så smiler jeg også rett og slett fordi jeg er i godt humør.
Jeg mener at alle ikke trenger å vite alt. Vi har våre områder som bør forbli private, fordi vi kanskje er i en prosess som ikke utenforstående trenger å ha fullt innsyn i.
Men kommer vi dit at all vår energi brukes til å pusse og flikke på fasaden for å se mest mulig fullkomne ut, tror jeg at det ekte livet vil passere oss og vi ender opp med å skremme vekk de vi kanskje ønsket å dra til oss.
Casting Crowns som akkurat har besøkt Norge, har følgende tekstlinje i sangen Stained glass masquerade:”But would it set me free, if I dared to let you see, the truth behind the person, that you imagine me to be.”
Dette er altså tusenkroners spørsmålet: Vil det muligens øke vår egen frihetsfølelse, dersom vi våger å la andre se bak fasaden?
Vi bærer jo alle en eller annen form for skrøpelighet, så er det så farlig?
”Men Han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristus kan bo i meg.” 2.kor 12,9
