Jeg synes det er vanskelig å forklare hvorfor jeg tror, mens en annen ikke gjør det. Det kan nok være lett å tenke at man tror kun for å bli trøstet, men så enkelt er det nok ikke.
Det koster nemmelig å tro. Man blir utfordret og prøvd, og noen ganger latterliggjort.
Men til tross for at troslivet ikke bare er en dans på roser, har troen en dimensjon som overgår alt jeg tidligere har opplevd.
Det aller viktigste for meg, er forståelsen av at ingenting er umulig for Gud. Ingen situasjon er så håpløs at Han ikke kan gjøre noe med den. Og det mest spennende er at Guds løsninger er annerledes enn mine; De er ofte svært overraskende, favner mer, går dypere og de tåler vær og vind.
For meg ble tro en gave som jeg fikk veldig tidlig, men som på grunn av frykt og uvitenhet ble liggende uåpnet i mange år.
"Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser." Heb.11,1
Allerede i førskolealder hadde jeg mitt første møte med Saltstraumen, verdens sterkeste malstrøm. Med skrekkblandet fryd sto jeg på dekket og stirret over rekka ned i ”grytene” som jeg fikk høre kunne sluke både mennesker og båt.
Nå, som voksen, ser jeg at slike kraftfulle strømvirvler er et ganske godt bilde på hva frykt og bekymring gjør med oss.
Har du lagt merke til at når noe bekymrer deg, blir dette problemet lett sentrum i livet ditt? Livsglede og styrke formelig suges ut, mens du selv dras lenger og lenger ned i mørket. Alt kretser rundt dette ene, man blir lammet og klarer ikke lenger å tenke rasjonelt. Det blir vanskelig å finne lys og løsning.
Spørsmålet er: Finnes det en hurtigløsning, en vidunderkur som fjerner frykt og bekymring i en fei?Neppe. Men det finnes et sted å gå og jeg er der ofte.
Når jeg i møte med Gud innrømmer at jeg ikke makter dette alene, får jeg hjelp til å bære. Det er en fantastisk opplevelse når den livgivende freden inntar uroens territorium, og mitt indre gradvis får førligheten tilbake.
"Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde? Når dere ikke engang makter så lite, hvorfor da bekymre seg for alt det andre?" Luk. 12, 25-26
"Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere." 1.Pet. 5
Å lengte er sunt! Å kjenne på godt begjær er en bra indikator på at man lever og har håp.
Når man lærer å kjøre bil, får man allerede første kjøretime beskjed om å feste blikket lenger fram på veien, samtidig som man har kontroll på det som skjer inni bilen. Sånn er det også med selve livet, vi skal være tilstede her og nå, men allikevel strekke oss fremover.
Hva er så lengsler egentlig godt for?
Skal de bare brukes som en ”livsmagnet” som hele tiden drar deg forover?
Eller, skal de møtes og oppfylles for å gjøre livet rikere?
Jeg sier - Ja takk begge deler;
Det er godt å ha noe å strekke seg etter, dersom det ikke suger all oppmerksomhet fra det du allerede har, men vi trenger også å se noen av våre lengsler bli oppfylt.
Noen tenker at bare jeg er tålmodig, her jeg sitter på stolen min, så ramler det nok ned i fanget på meg. Tja, det kan vel skje…
Selv har jeg nok litt mer sansen for å bruke hode og hjerte, og bevege seg i tro. Noen ganger kan det koste fordi en ikke lenger kan holde på det trygge med begge hender. Men det er nødvendig å våge å slippe taket litt, slik at man har en hånd fri til å gripe det nye.
Jeg er i alle fall glad jeg, noen ganger, har klart å tvinge meg forbi min personlige komfortsone, sånn at lengsel kunne omskapes til virkelighet. Å det fine er at det hele tiden finnes nye lengsler å strekke seg etter, samtidig som jeg er takknemlig for det jeg har og nyter nuet.
Jeg rekker ut mine hender til deg, min sjel lengter etter deg som et uttørket land tørster etter regn. Sela. (Sal 143, 6)
