Vi mennesker lar oss påvirke, kanskje mer enn vi ønsker. Det kan være krevende å holde fokus og frustrerende lett å spore av. I ubevoktede øyeblikk lar vi døren stå på gløtt for ting som ikke har annen hensikt enn å skade, enten umiddelbart eller på sikt. Det kan være fryktens klo som skremmer oss til å ta andre valg enn vi burde, søte dråper av smiger som masseres inn og forer vårt ego, eller rett og slett bare usminket søppel.
Personlig har jeg opplevelsen av å befinne meg under et konstant bombardement av impulser jeg slett ikke ønsker. Fortløpende presenteres jeg for ting det forventes jeg skal ta stilling til; Som kristen, som kvinne, som menneske.
Klart det er viktig å holde seg orientert, være engasjert og til stede, men det er kanskje desto viktigere å selv ta kontroll over hva vi velger å dvele ved.
Jeg er en "fantasifull grubler", noe som helt klart har sine fordeler og ulemper. Noen ganger er jeg så konsentrert og fokusert at ingenting kan forstyrre, men skulle noe uønsket først slippe inn kan det bli virkelig svære greier før jeg er i stand til å kvitte meg med det.
Her er det at mitt behov for Gud for alvor blir tydelig. Samtidig som jeg takker for fantasi og kreativitet, må jeg daglig be om hjelp til å forvalte disse gavene.
Jeg tror at dersom jeg klarer å holde blikket festet på det som har verdi i livet mitt og la frykt og fristelser kun se ryggen min, kan det bli mitt vern mot å havne i en eller annen grøft.
Og på samme måte som skiltene langs norske veier minner meg på å stoppe og hvile, minner Guds Ord meg på å søke hvile og styrke hos Ham, før jeg igjen svinger ut på livsveien.
"Om jeg må si: Min fot vakler! - da holder din miskunnhet meg oppe, Herre! Når mine urolige tanker blir mange i mitt hjerte, da oppliver din trøst min sjel."(Sal. 94, 18-19)
Hvorfor?
Fordi der murer skaper lukkede og sårbare miljø med lite vekst i tillegg til at de er et slit å vokte, åpner nettverk gjerne for nye innspill og gir mulighet for fruktbare relasjoner som på sikt kan gi vekst.
Vi mennesker har en tendens til å være veldig opptatt av hvor folk hører til. Har de tilhørighet innenfor vår trygge mur eller i hvert fall innenfor vårt "godkjente nettverk"? Eller trøst og bære; Er de en av "de andre"?
Jeg har selv møtt svært interessante reaksjoner når det har vist seg at jeg tilhører "de andre". Samtidig må jeg innrømme å ikke være større enn at jeg selv huser fordomsfulle tanker.
Men, det skjer altså endringer, heldigvis. Vi våger oss innenfor døra der vi tidligere bare kikket gjennom vinduet, vel og merke når ingen så oss. For en rikdom det er, når menneskeskapte grenser brytes og vi får muligheten til å samarbeide med noen som kanskje tenker litt utenfor vår egen boks. Slikt blir det gode gnisninger av, og det er ikke bare i skjell at sånt skaper perler.
"Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre, liksom jeg har elsket dere." Joh. 15,12
Hvile og fullkommen fred kan være vanskelig å gripe, men er allikevel verdt å strekke seg etter. Går det an å ha en slags indre fred, selv i krisetider, og da mener jeg virkelig fred ikke apati?
For meg handler det om hvorvidt jeg makter å overgi meg og livssituasjonen min i hendene på Gud, eller ikke. Jeg er klar over at det kan høres merkelig ut, men egentlig handler det bare om tro og tillit.
Jeg har selv vært i krisesituasjoner, hvor ting har sett rimelig svart ut og hvor valget har stått mellom lammende frykt eller fred. Ikke det at jeg ikke har kjent på kaosets sugende krefter, eller smakt frykt og fortvilelse, men jeg har valgt å stole på at Gud er den Han sier Han er; nemlig min Far. Jeg har kunnet hvile, selv uten å helt vite hvordan ting ville ende.
Å neida, jeg er ikke noe overmenneske, det er akkurat derfor jeg har behov for den freden som Gud gir. Denne type fred er ikke noe jeg som menneske kan produsere, men noe jeg bevisst må ta i mot. Noen ganger klarer jeg det og andre ganger ikke, men jeg tror at den alltid er tilgjengelig for meg og andre som trenger den.
Hvilen fjerner ikke de truende skyene over våre hoder, men den gjør det mulig å leve mens man venter på lys og løsning.
”Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.” Joh. 14, 27
Hva er mørke? Det motsatte av lys, eller fravær av lys?
Hvis du setter lys og mørke opp mot hverandre, er det ingen tvil om at lyset vinner. Tenner du lys, frarøver du mørket et sted å være. En liten fyrstikk er nok til å endre bildet.
At litt lys gjør stor forskjell, er en interessant tanke i forhold til det å leve. Hvordan kan man definere lys, dersom man betrakter seg selv som en lyskilde? Svaret kan være så enkelt som gode ord, et smil, eller en hjelpende hånd.
Dersom vi sier at ensomhet er en tilstand som kan skape mørke i et liv, så burde det å våge å være medmenneske tilsvare en stripe lys.
Alt fra ren egoisme til mangel på selvaksept kan også føre oss inn i mørket, fordi vi hele tiden kretser rundt oss selv. Hvordan kan så dette mørket spjæres? Kanskje ved at vi løfter blikket og fester det på noe/noen utenfor oss selv. Det blir i så fall en vinn-vinn-situasjon, fordi vi gir og mottar lys samtidig.
"Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules." Matt 5,14.
