Hvile og fullkommen fred kan være vanskelig å gripe, men er allikevel verdt å strekke seg etter. Går det an å ha en slags indre fred, selv i krisetider, og da mener jeg virkelig fred ikke apati?
For meg handler det om hvorvidt jeg makter å overgi meg og livssituasjonen min i hendene på Gud, eller ikke. Jeg er klar over at det kan høres merkelig ut, men egentlig handler det bare om tro og tillit.
Jeg har selv vært i krisesituasjoner, hvor ting har sett rimelig svart ut og hvor valget har stått mellom lammende frykt eller fred. Ikke det at jeg ikke har kjent på kaosets sugende krefter, eller smakt frykt og fortvilelse, men jeg har valgt å stole på at Gud er den Han sier Han er; nemlig min Far. Jeg har kunnet hvile, selv uten å helt vite hvordan ting ville ende.
Å neida, jeg er ikke noe overmenneske, det er akkurat derfor jeg har behov for den freden som Gud gir. Denne type fred er ikke noe jeg som menneske kan produsere, men noe jeg bevisst må ta i mot. Noen ganger klarer jeg det og andre ganger ikke, men jeg tror at den alltid er tilgjengelig for meg og andre som trenger den.
Hvilen fjerner ikke de truende skyene over våre hoder, men den gjør det mulig å leve mens man venter på lys og løsning.
”Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.” Joh. 14, 27
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar