Perspektiv er viktig, både i kunst og daglig liv. Ting kan fort bli skjevt eller komme helt ut av proporsjon, dersom man ikke har noe å måle det opp mot.
Speiling er derfor ikke dumt. Når jeg maler bilder er dette et hjelpemiddel jeg alltid bruker. Jeg kan ha jobbet i dagevis og sett meg helt blind på farge og linjer, men med et blikk i speilet trer eventuell ubalanse momentant fram.
Slik er det også når jeg speiler eget liv i andres. Både mine mangler og velsignelser blir lettere synlig.
Frykt og bekymring er to slike faktorer som lett kan få deg til å miste perspektiv og gangsyn. Tilværelsen kan fort bli mørk og uoversiktlig, og du kan kjenne deg klemt inn i et hjørne.
I Bibelen ser vi ofte at mennesker søkte opp på fjellet for å møte Gud. Det var nok ikke bare for å fysisk komme nærmere, men også for å heve seg over og komme vekk fra menneskelig støy og forstyrrelser. Bli alene med Gud.
Evnen til å se ting i fugleperspektiv er en bra egenskap. Det betyr ikke at det hjelper å klatre opp på en stein hver gang man får problemer, men min erfaring er at det kan være befriende å få satt ting i en større sammenheng.
Som kunstner vet jeg for eksempel at det er bra å ha rom til å gå noen skritt tilbake, skape avstand til maleriet.
Hvorfor?
Fordi samtidig som små detaljer blir diffuse, blir de viktige linjene tydeligere.
”Se på fuglene under himmelen! Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus, men deres Far i himmelen gir dem føde. Er ikke dere langt mer verd enn de?” Matt 6,26
Er det ikke rart hvordan man av og til begynner å tvile på ting man vet er sannhet. Hvordan man i perioder nærmest kjenner seg både svimmel og sjøsyk fordi man følelsesmessig kastes hit og dit.Å ta viktige avgjørelser i en tilstand av frykt eller forvirring, er ikke å anbefale. Det tryggeste er å prøve å holde seg mest mulig i ro til tåka letter.
Personlig har jeg opplevd å gå fra klar himmel rett inn i tåkeheimen, pga av uttalelser fra andre mennesker. Så lett kan det altså være å miste både balanse og gangsyn: Noen velmente ord fra en utenforstående.
Det jeg i slike tilfeller har måttet gjøre, er å spole tilbake og ta meg tid til å dvele ved det som en gang overbeviste meg. Finne mitt balansepunkt igjen og bli stående i tro.
Missforstå meg ikke; selvfølgelig skal vi lytte til og lære av andre mennesker, men vi må samtidig huske på at vi selv har ansvar for å teste sannhetsgehalten. Det er viktig å bedømme og prøve råd og påstander. Ikke fordi det nødvendigvis ligger noe ondt bak, men fordi andres iver fort kan bli en snublestein.
"Jesus tok til orde og sa: Pass på at ikke noen fører dere vill!" Mark.13.5
Jeg hater å bli satt i boks, det at andre tror de vet alt om meg ut fra hva jeg har gjort eller hvilke interesser jeg har. Som om det er mulig å fange et menneske, med alle sine ”kriker og kroker”, bare ved hjelp av noen fordomsfulle tanker.
Nå lurer du kanskje på om jeg er forskånt fra slike tanker. At jeg selv aldri setter andre i boks.
Vet du, noen ganger blir jeg skremt over egne fordommer, og gang på gang må jeg gå nye runder med meg selv og min mangel på sidesyn.
Men merkelig nok er vi kanskje selv vår verste fiende, når det gjelder ”hermetisering av eget liv”. Uten å blunke, låser vi fast oppfatninger om oss selv, og stenger av for utvikling og vekst.
For et tap det er å frata seg selv muligheten til å oppleve fornyelse og tilførsel av friskt krydder i livet. Og det verste er; at samtidig som vi beskytter oss selv mot oksygen og påvirkning utenfra, surner vår oppfatning av verden her fra innsiden av boksen.
”Se, jeg gjør noe nytt! Nå skal det spire fram. Skal dere ikke kjenne det? Ja, jeg vil gjøre vei i ørkenen, strømmer i ødemarken.” Jes. 43, 19.
Vi er nok flere som til tider oppfattes som barnslige, men la deg ikke lure, det kan faktisk kombineres med dybde og livskunnskap. Det er ikke alltid bare stille vann som har dype grunner.
Bibelen snakker om ”å bli som et barn”, for eksempel være åpen, undrende og mottakelig for det som er større. Hvordan skal man kunne motta noe, spesielt noe som kanskje utfordrer vår sunne fornuft, hvis man har murt opp et festningsverk av egne oppfattninger og fordommer.
Tenk hvor lett det er å være forutinntatt i møte med et nytt menneske du kanskje har hørt ”noe” om. Alternativet er å møte personen åpen og nysgjerrig, som et barn.
Som barn tror jeg ikke man tenker at man har så mye å risikere; det er ingen fasade å opprettholde, ingen ”store høyder” å falle ned fra.
Mitt ønske er å etter hvert bli mindre fokusert på hva hver enkelt tenker om meg og mer opptatt av hvordan jeg selv tenker i møte med andre.
"Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det." Luk.18, 17
Mange mennesker er løsningsorientert, spesielt på andres vegne. Noen ganger er dette til velsignelse fordi en person kan få hjelp til å se tydeligere, fra en som står litt på utsiden. Men i noen tilfeller kan det lede mennesker vill og pålegge dem byrder de ikke skal bære.
Jeg leste et sted at når kvinner beskriver et problem, f. eks til sin ektefelle, er det for å få lettet på trykket. Mannen derimot ser på det som et rop om øyeblikkelig hjelp og kommer derfor med løsninger.
Selv om denne beskrivelsen har en litt humoristisk undertone, tror jeg dessverre at den kan ha en mer alvorlig side. Da tenker jeg ikke spesielt på forholdet mellom menn og kvinner, men mellom mennesker generelt.
Det er godt å bli spurt til råds, fordi man får en mulighet til å hjelpe, men det kan være lett å la seg rive med. Jeg tror vi alle kan ha gitt ”gode råd”, som kanskje ikke har vært så gode. Vi kan til og med ha gitt råd uten å ha blitt spurt om hjelp, og noen ganger uten å ha helhetsbildet.
Aller mest visdom kreves det når autoritetspersoner gir råd til mennesker som strever. Er man for rask og bastant i slike tilfeller, kan det ende med at personen som allerede var tynget, får en ekstra bør som gjør det umulig å stå oppreist.
Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk. (Gal. 5, 1)
