Fornøyd

Livet består av flest hverdager, sier vi, og det stemmer jo for så vidt. Problemet med denne betraktningen av livet, er at den kan sløve gangsynet fullstendig og lamme opplevelsessenteret. Dette ender noen ganger ganske tragisk; fordi man skjelner ikke det som er nærmest, men lar seg lokke og fascinere av noe der ute, og ender med å gjøre dette forlokkende til et symbol for sann lykke.

Men hvis man hele tiden ser forbi det man har, for å finne verdier, hva skjer så når du endelig får kloa i det du begjærte der ute?
Gjør det deg virkelig lykkelig og tilfreds? Får det deg til å flytte fokus, slik at du pleier og foredler det du har? Eller lar du deg igjen innhente av hverdagens grå sløvhet, og tillater blikket å sveipe på ustanselig jakt etter nye opplevelser?

Mitt personlige mål er å mestre det å ha to tanker i hodet samtidig; som f.eks. det å kjenne på forventning til en spennende reise jeg planlegger, samtidig som jeg er til stede her og nå og lar meg glede og overraske i det daglige.
Jeg ønsker ikke at det skal være slik; at det må dramatiske hendelser til, for at jeg skal gjenkjenne velsignelsene i livet mitt.

"Og han sa til dem: Ta dere i vare for all slags grådighet! For det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod." Luk. 12,15

Alene

Er det ikke rart hvordan man kan være helt alene men allikevel ikke kjenne seg ensom, mens man derimot kan kjenne på ensomhet omgitt av mange mennesker?

Hva er ensomhet?
Jeg tror det er mer enn fravær av mennesker. Jeg tror det er fravær av hjertekontakt; omsorg, forståelse og samhørighet. Det å se en person er ikke det samme som å se personen. Vi trenger alle å bli sett forbi vårt ytre og vi trenger å få muligheten til å speile oss i andre mennesker.

Hva med alene?
Å være alene er noen ganger helt nødvendig for å samle seg, ta en indre vareopptelling og kanskje ”ommøblere” litt. Det er godt å ha et personlig ”rom” å gå inn i, der man ikke behøver å prestere, levere eller tenke over hvilke signal man sender. Bare være.
For meg kan det være små øyeblikk av indre hvilepuls og svevende tankespinn, til fots på tur fra jobb. Jeg trenger ikke mye, men nyter litt.

Til slutt: Alene er nødvendigvis ikke det samme som ensom, men kjenner du deg ensom er det ikke ensbetydende med at du er forlatt.

”Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere.” Joh.14, 18

Håp

Livsseilas, er et uttrykk som er mye brukt, og egentlige synes jeg seilas er et bra bilde på livet. Vi som har satt våre bein i en båt, vet at det krever litt større aktsomhet enn når vi står trygt plantet på fast grunn. ”Hold deg i ro i båten” fikk jeg ofte høre som barn.

Men av og til går det galt, og er det en situasjon som virkelig krever at du holder deg i ro, så er det når du befinner deg på hvelvingen og det meste er snudd opp ned. Så lett det er å få panikk når sikkerhetsnettet rakner og du har følelsen av å bli kastet ut i det store intet.

Livskriser kan være alt fra materielle tap, til dype indre rystelser. Uansett, det skal håndteres og håpet gir god flyteevne til hjelpen kommer.
Hjelp kan komme flere steder fra, men min erfaring er at dersom man selv får bli en del av løsningen, styrkes man og krisen kan på sikt bli til dyrebar erfaring. Men noen ganger er man faktisk så kjørt at man ikke makter mer enn å bare ta i mot. Og det bør man ha lov til uten å få skam som tilleggsbyrde.

”Vær meg nådig Gud! Vær meg nådig! For min sjel tar sin tilflukt til deg, og i dine vingers skygge finner jeg ly inntil ødeleggelsen har dratt forbi.” Sal. 57, 2

Åpen dør

Jeg er ei ivrig og utålmodig sjel med en uendelig rekke av ideer; gode, mindre gode, og noen rett og slett elendige.
Mange ganger når en idé dukker opp, reagerer jeg impulsivt og handler. Det som gjerne skjer da; er at jeg tar lang ”rennefart” og kaster meg med all min kraft… på en låst dør. Au, det gjør vondt når stoltheten får seg en trøkk.

Noen få ganger klarer jeg med mye strev å presse meg innenfor, bare for å se at jeg er på fullstendig feil sted. Det svir også å måtte luske seg tilbake med halen mellom beina.

Gjett om jeg er glad for at det er slik. I bakspeilet teller jeg mine velsignelser, og ser farer og virkelige nederlag jeg har blitt spart for.
Dette har gjort meg litt flinkere til å be og telle til 10 når en ”glimrende” idé oppstår. Sjansen for å velge de rette dørene blir betraktelig større, selv om jeg selvfølgelig fremdeles bommer.

Jeg synes det er spennende når jeg av og til får være med å gå opp ny vei, men jeg har ikke behov for å løpe foran og sprenge dører med egen kraft.
Selv om det kan være en tålmodighetsprøve å overlate til Gud å åpne dører, sparer det oss for mye strev og frustrasjon.

"Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og du har holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn." Åp. 3,8

Strev

Er det ikke underlig, hvor selv våre mest slitsomme uvaner eller byrder kan virke betryggende. Hvordan vi mange ganger ønsker å gi slipp på problemer, men holder fast på de allikevel. ”Gammel vane vond å venne” sier vi, og smiler unnskyldende.
Ja, gammel vane er vond og venne, men ikke umulig hvis man fyller tomrommet som oppstår med noe positivt.

Det kan også være at vi sliter med å slippe taket på bitterhet, eller selvmedlidenhet.
Ingen tvil om at vi kan ha all grunn til å være både bitter og sint, men det kommer en tid da vi for vårt eget beste bør gå videre.
Neida, det er ikke lett å tilgi, men nødvendig for egen framtid og livskvalitet. Det er her viktig å minne om at å tilgi ikke er det samme som å godkjenne det vonde som er gjort mot en.

Så uansett hvor tungt man bærer, tror jeg at det er mulig å komme fri, vi må bare fatte en helhjertet beslutning om å selv slippe taket. Bare tenk på all den dyrebare plassen vi frigjør i hjertet, som i stedet kan fylles med gode og livgivende verdier, som attpåtil er lette å bære.

"Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelen. For mitt åk er godt og min byrde lett." Matt. 11, 28-30

Stress

Den gjeldende tidsånden krever høyt tempo, stor kreativitet og en kapasitet uten grenser.
Det sørgelige er at den sniker seg inn i alle lag, og fortærer og forbruker mennesker.
Har du kjent uroen over å aldri gjøre nok, skyldfølelsen som alltid ligger på lur og som i noen tilfeller brukes bevisst for å holde arbeidsinnsatsen på topp.

Hva godt kan blomstre under konstant press?
Hvilke verdier skapes av stress?

Ofte startes et prosjekt ut fra et ærlig ønske om å gjøre noe godt. Man tar sine første vaklende skritt i ukjent terreng, godtar at veien blir til mens man går og har tid til å glede seg over opplevelsene underveis. Så i et ubetenksomt øyeblikk lokkes man bort til den fristende blanke skinnegangen, og vips sitter man fastspent i et hurtigtog og kommer ikke av.

Her er det kun en ting som hjelper: Dra i nødbremsen, ikke vent til neste stasjon, men kom deg av toget og gjenoppta vandringen i ditt eget tempo.

Å skulle du miste retningen i kaoset rundt deg; ta deg tid til å sjekke livskompasset ditt. Du finner det i ditt eget hjerte.

”Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.” Ord. 4,23

Løgn

Å lyve for seg selv og andre, er en billig hurtigløsning med store langtidskostnader.
Nesten som dyr kreditt; den får deg ut av knipa der og da, men du må slite med nedbetaling i år framover.
Løgnen kan og bli en ”god venn”, som ”beskytter” deg fra å komme videre i livet. Du gjentar den så ofte, at du tror på den selv.

Hva lyver du om da, Mona?
Lyver og lyver…
Jeg lar f.eks. min sjenanse herske, i grupper med mange mennesker, når jeg kunne bidratt med noe. Og da ”slipper jeg unna”. Dette fører til at jeg kan bli sittende i min lune trygge krok og verne om den ukrenkelige komfortsonen.
Eller…
”Hva har jeg å tilby, så mange begavete mennesker som finnes der ute. Hvorfor skal jeg plage andre med mine middelmådige greier?”
Hørt den før??

Løgnen drar deg ned, eller i beste fall holder deg fastbundet på samme sted. Den trekker på en måte ned rullgardinen i livet. Vi trenger sannheten for å få lyset inn, for å komme videre.

Å du, det er ingen fare; hovmod og sannhet er ikke det samme.

”Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.” Joh.8,32

Gave

Janteloven puster oss tungt i nakken. Den kan binde oss både på hender og føtter, gjøre oss passive og nedtrykte. Jeg vet at det jeg har, har jeg fått i gave. Det er ikke jeg som er hjernen bak. Men jeg har noe. Alle har noe. Å hva gjør vi med det?

Jeg kjenner noen som helt klart har oppmuntringens gave. Kanskje kommer de ikke på førstesiden i avisen, men de kan så tro, håp og ikke minst glede inn i menneskers liv.
Om man konfronterer disse menneskene med gaven de har, så vil de kanskje stirre uforstående på deg, eller smile brydd. Men det faktum at de våger åpne munnen eller gi et klapp på skuldra, kan erstatte mørke med lys.

Det er så mange ”flinke” folk i verden, så mye ”blankpolert vellykkethet”, så hvem trenger vel et nedstøvet dikt fra en låst skuff, skrevet av en hånd som bare måtte?
Ja, hva vet vi om hvem som trenger det? Og behøver vi i det hele tatt å være forsikret om at noen trenger det, for å slippe det løs? Er det vår oppgave å hele tiden vite?
Hva om det var akkurat disse bortgjemte ordene et nedbrutt menneske trengte, for å makte å omfavne håpet.
Hva om?

”Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangfoldige nåde”. 1.Peter 4

Fjell

Hva er et fjell?
I mitt liv har fjellene kommet i forskjellige varianter, men fellesnevneren er at de har stått i veien. De har hemmet min frie ferdsel.

Utrolig hvordan man velger å gå runde etter runde, i stedet for å ta et skritt til siden og endre kurs.
Å så dårlig man ser, i skyggen ved fjellets fot.

Jo visst, jeg har blitt flinkere på noen punkt, men der er fremdeles fjell jeg sirkler rundt, i håp om at de skal forsvinne av seg selv.
Men de gjør ikke det, forsvinner av seg selv. Det er først når jeg har turt å ta et bevisst valg om å legge ”skuta litt over mot styrbord eller babord", at jeg får gleden av igjen å se horisonten, og mulighetene som ligger foran meg.

I praksis betyr det at jeg kanskje må forandre på min innstilling, min måte å tenke på, eller rett og slett kvitte meg med dårlige vaner.

"Herre, vis meg dine veier, og lær meg dine stier! La meg få vandre i din sannhet; lær meg, Gud, for du er min frelser. Jeg venter dagen lang på deg." Sal. 25, 4-5