Janteloven puster oss tungt i nakken. Den kan binde oss både på hender og føtter, gjøre oss passive og nedtrykte. Jeg vet at det jeg har, har jeg fått i gave. Det er ikke jeg som er hjernen bak. Men jeg har noe. Alle har noe. Å hva gjør vi med det?
Jeg kjenner noen som helt klart har oppmuntringens gave. Kanskje kommer de ikke på førstesiden i avisen, men de kan så tro, håp og ikke minst glede inn i menneskers liv.
Om man konfronterer disse menneskene med gaven de har, så vil de kanskje stirre uforstående på deg, eller smile brydd. Men det faktum at de våger åpne munnen eller gi et klapp på skuldra, kan erstatte mørke med lys.
Det er så mange ”flinke” folk i verden, så mye ”blankpolert vellykkethet”, så hvem trenger vel et nedstøvet dikt fra en låst skuff, skrevet av en hånd som bare måtte?
Ja, hva vet vi om hvem som trenger det? Og behøver vi i det hele tatt å være forsikret om at noen trenger det, for å slippe det løs? Er det vår oppgave å hele tiden vite?
Hva om det var akkurat disse bortgjemte ordene et nedbrutt menneske trengte, for å makte å omfavne håpet.
Hva om?
”Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangfoldige nåde”. 1.Peter 4
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar