Livet består av flest hverdager, sier vi, og det stemmer jo for så vidt. Problemet med denne betraktningen av livet, er at den kan sløve gangsynet fullstendig og lamme opplevelsessenteret. Dette ender noen ganger ganske tragisk; fordi man skjelner ikke det som er nærmest, men lar seg lokke og fascinere av noe der ute, og ender med å gjøre dette forlokkende til et symbol for sann lykke.
Men hvis man hele tiden ser forbi det man har, for å finne verdier, hva skjer så når du endelig får kloa i det du begjærte der ute?
Gjør det deg virkelig lykkelig og tilfreds? Får det deg til å flytte fokus, slik at du pleier og foredler det du har? Eller lar du deg igjen innhente av hverdagens grå sløvhet, og tillater blikket å sveipe på ustanselig jakt etter nye opplevelser?
Mitt personlige mål er å mestre det å ha to tanker i hodet samtidig; som f.eks. det å kjenne på forventning til en spennende reise jeg planlegger, samtidig som jeg er til stede her og nå og lar meg glede og overraske i det daglige.
Jeg ønsker ikke at det skal være slik; at det må dramatiske hendelser til, for at jeg skal gjenkjenne velsignelsene i livet mitt.
"Og han sa til dem: Ta dere i vare for all slags grådighet! For det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod." Luk. 12,15
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar