Prosjektet "Blå tråd"

Denne bloggen er et resultat av en personlig prosess, laget med ønske om å skape et litt anderledes rom for livsbetraktning og ettertanke.
"Blå tråd" hadde sin spede begynnelse høsten 2009. Tidligere har jeg hovedsaklig jobbet med "røffere" teknikker, så da jeg ga meg i kast med den første akvarellen hadde jeg ingen tanker om at dette skulle utvikle seg.
Da det viste seg at dette ikke var noe jeg "kom unna", ble jeg tvunget til å se på hva dette kunne brukes til.
Først kom bloggen, så ble det laget en liten bok. Akvarellene kom deretter på utstilling i Nordland og sist på Sandnes brygge i desember 2010.
Ta gjerne kontakt dersom du har spørsmål eller kunne tenke deg å bruke noen av arbeidene i en eller annen sammenheng.

Balanse

Hvor mange baller har du i lufta?

Hvor stram er lina du balanserer på?

Jeg for min del sjonglerer ikke like mye som før.Verdien ligger ikke lenger i kvantitet. Nå dreier det seg mer om kvalitet og nødvendighet.

Det er skremmende å oppdage at min identitet lett blir knyttet opp mot mine prestasjoner. Ja, jeg gjør det faktisk selv; knytter min identitet opp mot hva jeg presterer.

Men hva skjer så, den dagen jeg kanskje ikke har inspirasjon eller mulighet til å produsere like mye?

Opphører min eksistens?

Selvfølgelig ikke, men det krever at tankegangen justeres så hvorfor ikke gjøre noen grep allerede nå?

”Hverdagsgjerninger” som ingen gidder å applaudere, viser seg kanskje i ettertid å være de mest verdifulle.

"Men Herren svarte og sa til henne: Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting.
Men ett er nødvendig. Maria her valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne". Luk. 10, 41-42.

Fasade

Fasadebygging er en aktivitet de fleste av oss bedriver, fra tid til annen.

Hensikten er å skjule ujevnheter og sprekker og fremstå som mer vellykkete enn vi egentlig er.

En venn av meg konfronterte meg for noen år siden med at jeg alltid var så smilende og positiv, han mente det ikke kunne stemme helt med virkeligheten.

Selvfølgelig hadde han rett; Noen ganger smiler jeg fordi det faktisk kan virke oppløftende på meg selv og noen ganger for å kamuflere.

Men heldigvis så smiler jeg også rett og slett fordi jeg er i godt humør.

Jeg mener at alle ikke trenger å vite alt. Vi har våre områder som bør forbli private, fordi vi kanskje er i en prosess som ikke utenforstående trenger å ha fullt innsyn i.

Men kommer vi dit at all vår energi brukes til å pusse og flikke på fasaden for å se mest mulig fullkomne ut, tror jeg at det ekte livet vil passere oss og vi ender opp med å skremme vekk de vi kanskje ønsket å dra til oss.

Casting Crowns som akkurat har besøkt Norge, har følgende tekstlinje i sangen Stained glass masquerade:”But would it set me free, if I dared to let you see, the truth behind the person, that you imagine me to be.”

Dette er altså tusenkroners spørsmålet: Vil det muligens øke vår egen frihetsfølelse, dersom vi våger å la andre se bak fasaden?

Vi bærer jo alle en eller annen form for skrøpelighet, så er det så farlig?

”Men Han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristus kan bo i meg.” 2.kor 12,9

Sammenligning

Hvem er jeg?

Et spørsmål som av og til dukker opp, gjerne rett etterfulgt av:
Hva er meningen med livet?

Verden er et komplisert og sammensatt sted, og vi mennesker svært forskjellige med ulike evner og behov.

Jeg har en god venninne med hode for tall. Hun har en jobb som krever mye, og mange mennesker er daglig avhengig av hennes kunnskap og kompetanse.
Selv om jeg er systematisk anlagt mangler jeg en stor del av hennes egenskaper. For å si det rett ut; jeg kunne ikke gjort hennes jobb.

Jeg har også en lillesøster, som jeg synes er stor. Hun er sykepleier, og jeg beundrer hennes kunnskap og mot + det faktum at hun tåler å se blod uten å besvime.
Ja visst er jeg også opptatt av mennesker, men jeg ville ikke hatt en sjanse i hennes verden.

Dette er to eksempler på mennesker med andre egenskaper enn meg, og tro du meg jeg kunne nevnt flere?
Spørsmålet er: Hva sier deres egenskaper om meg?
Svaret er såre enkelt: Ingen ting.

Jeg, som du, har min egen vei å gå, og på denne veien er det fint om jeg bruker det jeg har i bagasjen.
Selv hvor ”lett” jeg oppfatter at min ”koffert” er, så inneholder den garantert noe av verdi.
Og i stedet for å måtte analysere alt og alle for deretter å vurdere min egen dugelighet, kan jeg rett og slett bare leve mitt liv og dele det jeg har der det faller seg naturlig.
Så enkelt men allikevel, i dunkle stunder, så vanskelig å gripe.

"Og Gud er mektig til å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har det dere trenger, ja, har overflod til all god gjerning." 2. Kor. 9,8

Medmenneske

“Never look down on anybody, unless you’re helping him up”; Se aldri ned på noen med mindre du hjelper han opp.

Disse ordene uttalt av Jesse Jackson, slo mot meg sist helg fra baksiden av Asfalt, gatemagasinet i Rogaland.
Dette magasinet utgis av en politisk og religiøst uavhengig stiftelse, og har som formål å fremme engasjement og selvhjelp blant mennesker med ruserfaring eller som er i en vanskelig livssituasjon.

Når jeg på mine mer eller mindre viktige turer inne i Sandnes sentrum, ser disse flotte menneskene som, uavhengig av vær og vind og med et smil, er på jobb for å selge ”Asfalt”, gjør det noe i mitt innerste indre.
Jeg kjenner på alt fra skam over egen utakknemmelighet, til håp for mennesker som kjemper.

Med hvilken rett dømmer jeg andre? Hvordan kan jeg innbille meg at jeg har forutsetning til å forstå et annet menneske, når jeg ikke tar meg tid til mer enn et flyktig smil?
Det er så lett å tenke foraktfulle tanker eller uttale et ”stakkar” uten særlig vilje til å bidra, når en selv ikke har slitt skoene.

Det er mange fantastiske mennesker rundt oss, mennesker som trenger hjelp men også mennesker som er villig til å hjelpe. Ja visst kan det se svart ut, men det er ikke håpløst så lenge noen er villig til å lytte og se, og ikke mist våge å spørre; ”Hva trenger du søster?”

Penger er en nødvendighet for å dekke våre forskjellige behov, men noe som er minst like nødvendig; er opplevelsen av å kjenne verdighet som menneske.

"Da skal du påkalle Herren, og han skal svare. Da skal du rope, og han skal si: Se, her er jeg! Når du får bort hvert åk iblant deg og lar være å peke finger og tale ondt,
når du tar fram til den sultne det som du selv har lyst til, og metter den lidende sjel, da skal ditt lys opprinne i mørket, og din natt skal bli som midt på dagen." Jes. 58, 9-10

Kjærlighet

”Jeg elsker deg!” Vakre ord ikke sant? Og selv om det er både vakkert og sødmefullt å elske, har de fleste nok erfart at bildet er større.

Hva vil det si å leve sammen i kjærlighet, innenfor ekteskapet eller med sin neste?
Noen er veldig opptatt av rettferdighet; dersom jeg gjør dette for deg, så gjør du det for meg. Nærmest en kryssliste.
Andre er mest fokusert på roller; mannen og kvinnens plass og ansvar.

I møte med Guds ord ser jeg at for å bli lykkelig, må jeg selv velge å gjøre det gode. Det vil si velsigne, hjelpe og løfte opp andre, så godt jeg kan. Ikke som en form for kjøpslåing eller med missforstått ydmykhet, men fordi kjærlighet handler om å gi.

Når Jesus snakker om at vi skal få legge av det som er tungt å bære og i stedet ta hans åk på oss, så tror jeg at det blant annet kan dreie seg om slike ting. Å konstant skulle leve med enorme krav til seg selv og andre, blir en tung og håpløs byrde. Selvfølgelig koster hans åk/byrde også noe fordi vårt dyrebare ego får dårlige kår, men det blir på sikt en stor befrielse når fokus flyttes fra oss selv og til vår neste.

Forskjellen er stor på det å la seg tråkke på og det å ofre seg for andre.

"Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten. Derfor er kjærligheten oppfyllelse av loven." Rom. 13,10

Tro

Jeg vurderte å skrive en lang velformulert tekst om tro, full av sterke historier fra virkeligheten. Men, jeg lar det være.

Jeg synes det er vanskelig å forklare hvorfor jeg tror, mens en annen ikke gjør det. Det kan nok være lett å tenke at man tror kun for å bli trøstet, men så enkelt er det nok ikke.
Det koster nemmelig å tro. Man blir utfordret og prøvd, og noen ganger latterliggjort.
Men til tross for at troslivet ikke bare er en dans på roser, har troen en dimensjon som overgår alt jeg tidligere har opplevd.

Det aller viktigste for meg, er forståelsen av at ingenting er umulig for Gud. Ingen situasjon er så håpløs at Han ikke kan gjøre noe med den. Og det mest spennende er at Guds løsninger er annerledes enn mine; De er ofte svært overraskende, favner mer, går dypere og de tåler vær og vind.

For meg ble tro en gave som jeg fikk veldig tidlig, men som på grunn av frykt og uvitenhet ble liggende uåpnet i mange år.

"Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser." Heb.11,1

Bekymring

Allerede i førskolealder hadde jeg mitt første møte med Saltstraumen, verdens sterkeste malstrøm. Med skrekkblandet fryd sto jeg på dekket og stirret over rekka ned i ”grytene” som jeg fikk høre kunne sluke både mennesker og båt.

Nå, som voksen, ser jeg at slike kraftfulle strømvirvler er et ganske godt bilde på hva frykt og bekymring gjør med oss.
Har du lagt merke til at når noe bekymrer deg, blir dette problemet lett sentrum i livet ditt? Livsglede og styrke formelig suges ut, mens du selv dras lenger og lenger ned i mørket. Alt kretser rundt dette ene, man blir lammet og klarer ikke lenger å tenke rasjonelt. Det blir vanskelig å finne lys og løsning.

Spørsmålet er: Finnes det en hurtigløsning, en vidunderkur som fjerner frykt og bekymring i en fei?Neppe. Men det finnes et sted å gå og jeg er der ofte.
Når jeg i møte med Gud innrømmer at jeg ikke makter dette alene, får jeg hjelp til å bære. Det er en fantastisk opplevelse når den livgivende freden inntar uroens territorium, og mitt indre gradvis får førligheten tilbake.

"Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde? Når dere ikke engang makter så lite, hvorfor da bekymre seg for alt det andre?" Luk. 12, 25-26
"Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere." 1.Pet. 5

Lengsel

Å lengte er sunt! Å kjenne på godt begjær er en bra indikator på at man lever og har håp.
Når man lærer å kjøre bil, får man allerede første kjøretime beskjed om å feste blikket lenger fram på veien, samtidig som man har kontroll på det som skjer inni bilen. Sånn er det også med selve livet, vi skal være tilstede her og nå, men allikevel strekke oss fremover.

Hva er så lengsler egentlig godt for?
Skal de bare brukes som en ”livsmagnet” som hele tiden drar deg forover?
Eller, skal de møtes og oppfylles for å gjøre livet rikere?
Jeg sier - Ja takk begge deler;
Det er godt å ha noe å strekke seg etter, dersom det ikke suger all oppmerksomhet fra det du allerede har, men vi trenger også å se noen av våre lengsler bli oppfylt.

Noen tenker at bare jeg er tålmodig, her jeg sitter på stolen min, så ramler det nok ned i fanget på meg. Tja, det kan vel skje…
Selv har jeg nok litt mer sansen for å bruke hode og hjerte, og bevege seg i tro. Noen ganger kan det koste fordi en ikke lenger kan holde på det trygge med begge hender. Men det er nødvendig å våge å slippe taket litt, slik at man har en hånd fri til å gripe det nye.

Jeg er i alle fall glad jeg, noen ganger, har klart å tvinge meg forbi min personlige komfortsone, sånn at lengsel kunne omskapes til virkelighet. Å det fine er at det hele tiden finnes nye lengsler å strekke seg etter, samtidig som jeg er takknemlig for det jeg har og nyter nuet.

Jeg rekker ut mine hender til deg, min sjel lengter etter deg som et uttørket land tørster etter regn. Sela. (Sal 143, 6)

Fokus

Vi mennesker lar oss påvirke, kanskje mer enn vi ønsker. Det kan være krevende å holde fokus og frustrerende lett å spore av. I ubevoktede øyeblikk lar vi døren stå på gløtt for ting som ikke har annen hensikt enn å skade, enten umiddelbart eller på sikt. Det kan være fryktens klo som skremmer oss til å ta andre valg enn vi burde, søte dråper av smiger som masseres inn og forer vårt ego, eller rett og slett bare usminket søppel.

Personlig har jeg opplevelsen av å befinne meg under et konstant bombardement av impulser jeg slett ikke ønsker. Fortløpende presenteres jeg for ting det forventes jeg skal ta stilling til; Som kristen, som kvinne, som menneske.
Klart det er viktig å holde seg orientert, være engasjert og til stede, men det er kanskje desto viktigere å selv ta kontroll over hva vi velger å dvele ved.

Jeg er en "fantasifull grubler", noe som helt klart har sine fordeler og ulemper. Noen ganger er jeg så konsentrert og fokusert at ingenting kan forstyrre, men skulle noe uønsket først slippe inn kan det bli virkelig svære greier før jeg er i stand til å kvitte meg med det.
Her er det at mitt behov for Gud for alvor blir tydelig. Samtidig som jeg takker for fantasi og kreativitet, må jeg daglig be om hjelp til å forvalte disse gavene.
Jeg tror at dersom jeg klarer å holde blikket festet på det som har verdi i livet mitt og la frykt og fristelser kun se ryggen min, kan det bli mitt vern mot å havne i en eller annen grøft.
Og på samme måte som skiltene langs norske veier minner meg på å stoppe og hvile, minner Guds Ord meg på å søke hvile og styrke hos Ham, før jeg igjen svinger ut på livsveien.

"Om jeg må si: Min fot vakler! - da holder din miskunnhet meg oppe, Herre! Når mine urolige tanker blir mange i mitt hjerte, da oppliver din trøst min sjel."(Sal. 94, 18-19)

Relasjoner

Det skjer en endring flere steder i dagens samfunn. Mitt inntrykk er at murer mer og mer erstattes av nettverk.
Hvorfor?
Fordi der murer skaper lukkede og sårbare miljø med lite vekst i tillegg til at de er et slit å vokte, åpner nettverk gjerne for nye innspill og gir mulighet for fruktbare relasjoner som på sikt kan gi vekst.

Vi mennesker har en tendens til å være veldig opptatt av hvor folk hører til. Har de tilhørighet innenfor vår trygge mur eller i hvert fall innenfor vårt "godkjente nettverk"? Eller trøst og bære; Er de en av "de andre"?
Jeg har selv møtt svært interessante reaksjoner når det har vist seg at jeg tilhører "de andre". Samtidig må jeg innrømme å ikke være større enn at jeg selv huser fordomsfulle tanker.

Men, det skjer altså endringer, heldigvis. Vi våger oss innenfor døra der vi tidligere bare kikket gjennom vinduet, vel og merke når ingen så oss. For en rikdom det er, når menneskeskapte grenser brytes og vi får muligheten til å samarbeide med noen som kanskje tenker litt utenfor vår egen boks. Slikt blir det gode gnisninger av, og det er ikke bare i skjell at sånt skaper perler.

"Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre, liksom jeg har elsket dere." Joh. 15,12

Hvile og fred

Hvile og fullkommen fred kan være vanskelig å gripe, men er allikevel verdt å strekke seg etter. Går det an å ha en slags indre fred, selv i krisetider, og da mener jeg virkelig fred ikke apati?

For meg handler det om hvorvidt jeg makter å overgi meg og livssituasjonen min i hendene på Gud, eller ikke. Jeg er klar over at det kan høres merkelig ut, men egentlig handler det bare om tro og tillit.

Jeg har selv vært i krisesituasjoner, hvor ting har sett rimelig svart ut og hvor valget har stått mellom lammende frykt eller fred. Ikke det at jeg ikke har kjent på kaosets sugende krefter, eller smakt frykt og fortvilelse, men jeg har valgt å stole på at Gud er den Han sier Han er; nemlig min Far. Jeg har kunnet hvile, selv uten å helt vite hvordan ting ville ende.

Å neida, jeg er ikke noe overmenneske, det er akkurat derfor jeg har behov for den freden som Gud gir. Denne type fred er ikke noe jeg som menneske kan produsere, men noe jeg bevisst må ta i mot. Noen ganger klarer jeg det og andre ganger ikke, men jeg tror at den alltid er tilgjengelig for meg og andre som trenger den.

Hvilen fjerner ikke de truende skyene over våre hoder, men den gjør det mulig å leve mens man venter på lys og løsning.

”Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.” Joh. 14, 27

Lys

Hva er mørke? Det motsatte av lys, eller fravær av lys?
Hvis du setter lys og mørke opp mot hverandre, er det ingen tvil om at lyset vinner. Tenner du lys, frarøver du mørket et sted å være. En liten fyrstikk er nok til å endre bildet.

At litt lys gjør stor forskjell, er en interessant tanke i forhold til det å leve. Hvordan kan man definere lys, dersom man betrakter seg selv som en lyskilde? Svaret kan være så enkelt som gode ord, et smil, eller en hjelpende hånd.
Dersom vi sier at ensomhet er en tilstand som kan skape mørke i et liv, så burde det å våge å være medmenneske tilsvare en stripe lys.

Alt fra ren egoisme til mangel på selvaksept kan også føre oss inn i mørket, fordi vi hele tiden kretser rundt oss selv. Hvordan kan så dette mørket spjæres? Kanskje ved at vi løfter blikket og fester det på noe/noen utenfor oss selv. Det blir i så fall en vinn-vinn-situasjon, fordi vi gir og mottar lys samtidig.

"Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules." Matt 5,14.

Perspektiv

Perspektiv er viktig, både i kunst og daglig liv. Ting kan fort bli skjevt eller komme helt ut av proporsjon, dersom man ikke har noe å måle det opp mot.
Speiling er derfor ikke dumt. Når jeg maler bilder er dette et hjelpemiddel jeg alltid bruker. Jeg kan ha jobbet i dagevis og sett meg helt blind på farge og linjer, men med et blikk i speilet trer eventuell ubalanse momentant fram.
Slik er det også når jeg speiler eget liv i andres. Både mine mangler og velsignelser blir lettere synlig.

Frykt og bekymring er to slike faktorer som lett kan få deg til å miste perspektiv og gangsyn. Tilværelsen kan fort bli mørk og uoversiktlig, og du kan kjenne deg klemt inn i et hjørne.
I Bibelen ser vi ofte at mennesker søkte opp på fjellet for å møte Gud. Det var nok ikke bare for å fysisk komme nærmere, men også for å heve seg over og komme vekk fra menneskelig støy og forstyrrelser. Bli alene med Gud.

Evnen til å se ting i fugleperspektiv er en bra egenskap. Det betyr ikke at det hjelper å klatre opp på en stein hver gang man får problemer, men min erfaring er at det kan være befriende å få satt ting i en større sammenheng.
Som kunstner vet jeg for eksempel at det er bra å ha rom til å gå noen skritt tilbake, skape avstand til maleriet.
Hvorfor?
Fordi samtidig som små detaljer blir diffuse, blir de viktige linjene tydeligere.

”Se på fuglene under himmelen! Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus, men deres Far i himmelen gir dem føde. Er ikke dere langt mer verd enn de?” Matt 6,26

Tåke

Er det ikke rart hvordan man av og til begynner å tvile på ting man vet er sannhet. Hvordan man i perioder nærmest kjenner seg både svimmel og sjøsyk fordi man følelsesmessig kastes hit og dit.Å ta viktige avgjørelser i en tilstand av frykt eller forvirring, er ikke å anbefale. Det tryggeste er å prøve å holde seg mest mulig i ro til tåka letter.

Personlig har jeg opplevd å gå fra klar himmel rett inn i tåkeheimen, pga av uttalelser fra andre mennesker. Så lett kan det altså være å miste både balanse og gangsyn: Noen velmente ord fra en utenforstående.
Det jeg i slike tilfeller har måttet gjøre, er å spole tilbake og ta meg tid til å dvele ved det som en gang overbeviste meg. Finne mitt balansepunkt igjen og bli stående i tro.

Missforstå meg ikke; selvfølgelig skal vi lytte til og lære av andre mennesker, men vi må samtidig huske på at vi selv har ansvar for å teste sannhetsgehalten. Det er viktig å bedømme og prøve råd og påstander. Ikke fordi det nødvendigvis ligger noe ondt bak, men fordi andres iver fort kan bli en snublestein.

"Jesus tok til orde og sa: Pass på at ikke noen fører dere vill!" Mark.13.5

Hermetisert ?

Jeg hater å bli satt i boks, det at andre tror de vet alt om meg ut fra hva jeg har gjort eller hvilke interesser jeg har. Som om det er mulig å fange et menneske, med alle sine ”kriker og kroker”, bare ved hjelp av noen fordomsfulle tanker.

Nå lurer du kanskje på om jeg er forskånt fra slike tanker. At jeg selv aldri setter andre i boks.
Vet du, noen ganger blir jeg skremt over egne fordommer, og gang på gang må jeg gå nye runder med meg selv og min mangel på sidesyn.

Men merkelig nok er vi kanskje selv vår verste fiende, når det gjelder ”hermetisering av eget liv”. Uten å blunke, låser vi fast oppfatninger om oss selv, og stenger av for utvikling og vekst.
For et tap det er å frata seg selv muligheten til å oppleve fornyelse og tilførsel av friskt krydder i livet. Og det verste er; at samtidig som vi beskytter oss selv mot oksygen og påvirkning utenfra, surner vår oppfatning av verden her fra innsiden av boksen.

”Se, jeg gjør noe nytt! Nå skal det spire fram. Skal dere ikke kjenne det? Ja, jeg vil gjøre vei i ørkenen, strømmer i ødemarken.” Jes. 43, 19.

Barnslig

Barnslig er et uttrykk med flere betydninger: På den negative siden betyr det kanskje at du oppfattes som trassig, unyansert og en som blir lett fornærmet. På den positive siden virker du leken, full av eventyrlyst og med lyseblått blikk på livet.

Vi er nok flere som til tider oppfattes som barnslige, men la deg ikke lure, det kan faktisk kombineres med dybde og livskunnskap. Det er ikke alltid bare stille vann som har dype grunner.

Bibelen snakker om ”å bli som et barn”, for eksempel være åpen, undrende og mottakelig for det som er større. Hvordan skal man kunne motta noe, spesielt noe som kanskje utfordrer vår sunne fornuft, hvis man har murt opp et festningsverk av egne oppfattninger og fordommer.
Tenk hvor lett det er å være forutinntatt i møte med et nytt menneske du kanskje har hørt ”noe” om. Alternativet er å møte personen åpen og nysgjerrig, som et barn.

Som barn tror jeg ikke man tenker at man har så mye å risikere; det er ingen fasade å opprettholde, ingen ”store høyder” å falle ned fra.
Mitt ønske er å etter hvert bli mindre fokusert på hva hver enkelt tenker om meg og mer opptatt av hvordan jeg selv tenker i møte med andre.

"Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det." Luk.18, 17

Byrde

Mange mennesker er løsningsorientert, spesielt på andres vegne. Noen ganger er dette til velsignelse fordi en person kan få hjelp til å se tydeligere, fra en som står litt på utsiden. Men i noen tilfeller kan det lede mennesker vill og pålegge dem byrder de ikke skal bære.

Jeg leste et sted at når kvinner beskriver et problem, f. eks til sin ektefelle, er det for å få lettet på trykket. Mannen derimot ser på det som et rop om øyeblikkelig hjelp og kommer derfor med løsninger.
Selv om denne beskrivelsen har en litt humoristisk undertone, tror jeg dessverre at den kan ha en mer alvorlig side. Da tenker jeg ikke spesielt på forholdet mellom menn og kvinner, men mellom mennesker generelt.

Det er godt å bli spurt til råds, fordi man får en mulighet til å hjelpe, men det kan være lett å la seg rive med. Jeg tror vi alle kan ha gitt ”gode råd”, som kanskje ikke har vært så gode. Vi kan til og med ha gitt råd uten å ha blitt spurt om hjelp, og noen ganger uten å ha helhetsbildet.
Aller mest visdom kreves det når autoritetspersoner gir råd til mennesker som strever. Er man for rask og bastant i slike tilfeller, kan det ende med at personen som allerede var tynget, får en ekstra bør som gjør det umulig å stå oppreist.

Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk. (Gal. 5, 1)

Fornøyd

Livet består av flest hverdager, sier vi, og det stemmer jo for så vidt. Problemet med denne betraktningen av livet, er at den kan sløve gangsynet fullstendig og lamme opplevelsessenteret. Dette ender noen ganger ganske tragisk; fordi man skjelner ikke det som er nærmest, men lar seg lokke og fascinere av noe der ute, og ender med å gjøre dette forlokkende til et symbol for sann lykke.

Men hvis man hele tiden ser forbi det man har, for å finne verdier, hva skjer så når du endelig får kloa i det du begjærte der ute?
Gjør det deg virkelig lykkelig og tilfreds? Får det deg til å flytte fokus, slik at du pleier og foredler det du har? Eller lar du deg igjen innhente av hverdagens grå sløvhet, og tillater blikket å sveipe på ustanselig jakt etter nye opplevelser?

Mitt personlige mål er å mestre det å ha to tanker i hodet samtidig; som f.eks. det å kjenne på forventning til en spennende reise jeg planlegger, samtidig som jeg er til stede her og nå og lar meg glede og overraske i det daglige.
Jeg ønsker ikke at det skal være slik; at det må dramatiske hendelser til, for at jeg skal gjenkjenne velsignelsene i livet mitt.

"Og han sa til dem: Ta dere i vare for all slags grådighet! For det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod." Luk. 12,15

Alene

Er det ikke rart hvordan man kan være helt alene men allikevel ikke kjenne seg ensom, mens man derimot kan kjenne på ensomhet omgitt av mange mennesker?

Hva er ensomhet?
Jeg tror det er mer enn fravær av mennesker. Jeg tror det er fravær av hjertekontakt; omsorg, forståelse og samhørighet. Det å se en person er ikke det samme som å se personen. Vi trenger alle å bli sett forbi vårt ytre og vi trenger å få muligheten til å speile oss i andre mennesker.

Hva med alene?
Å være alene er noen ganger helt nødvendig for å samle seg, ta en indre vareopptelling og kanskje ”ommøblere” litt. Det er godt å ha et personlig ”rom” å gå inn i, der man ikke behøver å prestere, levere eller tenke over hvilke signal man sender. Bare være.
For meg kan det være små øyeblikk av indre hvilepuls og svevende tankespinn, til fots på tur fra jobb. Jeg trenger ikke mye, men nyter litt.

Til slutt: Alene er nødvendigvis ikke det samme som ensom, men kjenner du deg ensom er det ikke ensbetydende med at du er forlatt.

”Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere.” Joh.14, 18

Håp

Livsseilas, er et uttrykk som er mye brukt, og egentlige synes jeg seilas er et bra bilde på livet. Vi som har satt våre bein i en båt, vet at det krever litt større aktsomhet enn når vi står trygt plantet på fast grunn. ”Hold deg i ro i båten” fikk jeg ofte høre som barn.

Men av og til går det galt, og er det en situasjon som virkelig krever at du holder deg i ro, så er det når du befinner deg på hvelvingen og det meste er snudd opp ned. Så lett det er å få panikk når sikkerhetsnettet rakner og du har følelsen av å bli kastet ut i det store intet.

Livskriser kan være alt fra materielle tap, til dype indre rystelser. Uansett, det skal håndteres og håpet gir god flyteevne til hjelpen kommer.
Hjelp kan komme flere steder fra, men min erfaring er at dersom man selv får bli en del av løsningen, styrkes man og krisen kan på sikt bli til dyrebar erfaring. Men noen ganger er man faktisk så kjørt at man ikke makter mer enn å bare ta i mot. Og det bør man ha lov til uten å få skam som tilleggsbyrde.

”Vær meg nådig Gud! Vær meg nådig! For min sjel tar sin tilflukt til deg, og i dine vingers skygge finner jeg ly inntil ødeleggelsen har dratt forbi.” Sal. 57, 2

Åpen dør

Jeg er ei ivrig og utålmodig sjel med en uendelig rekke av ideer; gode, mindre gode, og noen rett og slett elendige.
Mange ganger når en idé dukker opp, reagerer jeg impulsivt og handler. Det som gjerne skjer da; er at jeg tar lang ”rennefart” og kaster meg med all min kraft… på en låst dør. Au, det gjør vondt når stoltheten får seg en trøkk.

Noen få ganger klarer jeg med mye strev å presse meg innenfor, bare for å se at jeg er på fullstendig feil sted. Det svir også å måtte luske seg tilbake med halen mellom beina.

Gjett om jeg er glad for at det er slik. I bakspeilet teller jeg mine velsignelser, og ser farer og virkelige nederlag jeg har blitt spart for.
Dette har gjort meg litt flinkere til å be og telle til 10 når en ”glimrende” idé oppstår. Sjansen for å velge de rette dørene blir betraktelig større, selv om jeg selvfølgelig fremdeles bommer.

Jeg synes det er spennende når jeg av og til får være med å gå opp ny vei, men jeg har ikke behov for å løpe foran og sprenge dører med egen kraft.
Selv om det kan være en tålmodighetsprøve å overlate til Gud å åpne dører, sparer det oss for mye strev og frustrasjon.

"Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og du har holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn." Åp. 3,8

Strev

Er det ikke underlig, hvor selv våre mest slitsomme uvaner eller byrder kan virke betryggende. Hvordan vi mange ganger ønsker å gi slipp på problemer, men holder fast på de allikevel. ”Gammel vane vond å venne” sier vi, og smiler unnskyldende.
Ja, gammel vane er vond og venne, men ikke umulig hvis man fyller tomrommet som oppstår med noe positivt.

Det kan også være at vi sliter med å slippe taket på bitterhet, eller selvmedlidenhet.
Ingen tvil om at vi kan ha all grunn til å være både bitter og sint, men det kommer en tid da vi for vårt eget beste bør gå videre.
Neida, det er ikke lett å tilgi, men nødvendig for egen framtid og livskvalitet. Det er her viktig å minne om at å tilgi ikke er det samme som å godkjenne det vonde som er gjort mot en.

Så uansett hvor tungt man bærer, tror jeg at det er mulig å komme fri, vi må bare fatte en helhjertet beslutning om å selv slippe taket. Bare tenk på all den dyrebare plassen vi frigjør i hjertet, som i stedet kan fylles med gode og livgivende verdier, som attpåtil er lette å bære.

"Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelen. For mitt åk er godt og min byrde lett." Matt. 11, 28-30

Stress

Den gjeldende tidsånden krever høyt tempo, stor kreativitet og en kapasitet uten grenser.
Det sørgelige er at den sniker seg inn i alle lag, og fortærer og forbruker mennesker.
Har du kjent uroen over å aldri gjøre nok, skyldfølelsen som alltid ligger på lur og som i noen tilfeller brukes bevisst for å holde arbeidsinnsatsen på topp.

Hva godt kan blomstre under konstant press?
Hvilke verdier skapes av stress?

Ofte startes et prosjekt ut fra et ærlig ønske om å gjøre noe godt. Man tar sine første vaklende skritt i ukjent terreng, godtar at veien blir til mens man går og har tid til å glede seg over opplevelsene underveis. Så i et ubetenksomt øyeblikk lokkes man bort til den fristende blanke skinnegangen, og vips sitter man fastspent i et hurtigtog og kommer ikke av.

Her er det kun en ting som hjelper: Dra i nødbremsen, ikke vent til neste stasjon, men kom deg av toget og gjenoppta vandringen i ditt eget tempo.

Å skulle du miste retningen i kaoset rundt deg; ta deg tid til å sjekke livskompasset ditt. Du finner det i ditt eget hjerte.

”Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.” Ord. 4,23

Løgn

Å lyve for seg selv og andre, er en billig hurtigløsning med store langtidskostnader.
Nesten som dyr kreditt; den får deg ut av knipa der og da, men du må slite med nedbetaling i år framover.
Løgnen kan og bli en ”god venn”, som ”beskytter” deg fra å komme videre i livet. Du gjentar den så ofte, at du tror på den selv.

Hva lyver du om da, Mona?
Lyver og lyver…
Jeg lar f.eks. min sjenanse herske, i grupper med mange mennesker, når jeg kunne bidratt med noe. Og da ”slipper jeg unna”. Dette fører til at jeg kan bli sittende i min lune trygge krok og verne om den ukrenkelige komfortsonen.
Eller…
”Hva har jeg å tilby, så mange begavete mennesker som finnes der ute. Hvorfor skal jeg plage andre med mine middelmådige greier?”
Hørt den før??

Løgnen drar deg ned, eller i beste fall holder deg fastbundet på samme sted. Den trekker på en måte ned rullgardinen i livet. Vi trenger sannheten for å få lyset inn, for å komme videre.

Å du, det er ingen fare; hovmod og sannhet er ikke det samme.

”Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.” Joh.8,32

Gave

Janteloven puster oss tungt i nakken. Den kan binde oss både på hender og føtter, gjøre oss passive og nedtrykte. Jeg vet at det jeg har, har jeg fått i gave. Det er ikke jeg som er hjernen bak. Men jeg har noe. Alle har noe. Å hva gjør vi med det?

Jeg kjenner noen som helt klart har oppmuntringens gave. Kanskje kommer de ikke på førstesiden i avisen, men de kan så tro, håp og ikke minst glede inn i menneskers liv.
Om man konfronterer disse menneskene med gaven de har, så vil de kanskje stirre uforstående på deg, eller smile brydd. Men det faktum at de våger åpne munnen eller gi et klapp på skuldra, kan erstatte mørke med lys.

Det er så mange ”flinke” folk i verden, så mye ”blankpolert vellykkethet”, så hvem trenger vel et nedstøvet dikt fra en låst skuff, skrevet av en hånd som bare måtte?
Ja, hva vet vi om hvem som trenger det? Og behøver vi i det hele tatt å være forsikret om at noen trenger det, for å slippe det løs? Er det vår oppgave å hele tiden vite?
Hva om det var akkurat disse bortgjemte ordene et nedbrutt menneske trengte, for å makte å omfavne håpet.
Hva om?

”Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangfoldige nåde”. 1.Peter 4

Fjell

Hva er et fjell?
I mitt liv har fjellene kommet i forskjellige varianter, men fellesnevneren er at de har stått i veien. De har hemmet min frie ferdsel.

Utrolig hvordan man velger å gå runde etter runde, i stedet for å ta et skritt til siden og endre kurs.
Å så dårlig man ser, i skyggen ved fjellets fot.

Jo visst, jeg har blitt flinkere på noen punkt, men der er fremdeles fjell jeg sirkler rundt, i håp om at de skal forsvinne av seg selv.
Men de gjør ikke det, forsvinner av seg selv. Det er først når jeg har turt å ta et bevisst valg om å legge ”skuta litt over mot styrbord eller babord", at jeg får gleden av igjen å se horisonten, og mulighetene som ligger foran meg.

I praksis betyr det at jeg kanskje må forandre på min innstilling, min måte å tenke på, eller rett og slett kvitte meg med dårlige vaner.

"Herre, vis meg dine veier, og lær meg dine stier! La meg få vandre i din sannhet; lær meg, Gud, for du er min frelser. Jeg venter dagen lang på deg." Sal. 25, 4-5